I går skrev jeg om reindrifssamen Jon Andersen som kom til Setesdal. En gang han hadde drukket, spurte han Juel Lund om det kostet noe å slå lensmannen. Juel bekreftet det, men sa at Jon kunne få slå gratis denne gangen. Han satt og skrev med protokollen på fanget og samen sa at da skulle lensmannen trille som en ball, og så slo han til, men Lund, som var spretten, bøyde seg unna så samen traff blekkhuset så blekket skvatt. Men da roet han seg.

I april 1895 ble stiftet et tamreinselskap med Juel Lund som formann. De kjøpte dyr i Bykle og drev dem til Rysstadheia. Det likte Jonas Jonassen dårlig, han hadde tidligere flyttet dit med 4000 dyr. Nå drev han sine dyr sammen med flokken til Lunds selskap. Aksjonærene ble redde og mente at de kom til å miste hele flokken, så han løste ut de andre aksjonærene og overtok hele selskapet. Han hadde sine egne gjetere, men flokken var sammen med Jonas Jonassen sine dyr. Da Jonas flyttet fra dalen, kjøpte Lund hele hans flokk, den tellet omlag 1500 dyr, forteller Adolf Steen i artikkelen Samer i Setesdal.

Som jeg skrev tidligere fikk jeg et særtrykk av en artikkel av Adolf Steen da Margunn var på besøk. Her forteller han om samene i Setesdal. De første kom til Setesdal allerede i 1886. Han het Jon Andersen Stangfjell og kom først til Breive, siden kjøpte han Jeisklid av Svein Tveiten og bodde der.

Jon hadde med seg 600 dyr da han kom til Setesdal. Han leide beite for 1000 dyr. Kona hans døde i Bykle, skriver Adolf Steen. Hun het Kristine og var fra Sverige og hun kunne spå. Da Steen skrev artikkelen, i 1955, var det mange som husket henne og mente hun var sannspådd endatil.

Det ble fortalt om en gutt som kom fra Breive til Jeiskelid og da Kristine så ham, sa hun til samejenta som var med henne som gjeter at han skulle bli mannen hennes. Det skjedde også.

Pengene hadde Kristine gjemt i skogen, og da lensmann Juel Lund kom for å kreve inn erstatning når reinsdyr hadde beitet på innmark, fikk han først høre hennes hjertens mening. Deretter gikk hun i skogen og kom siden tilbake med pengene. Ingen fikk vite hvor de var, og hun døde også uten å si noe. Mange var det som leita, men ingen sa noe. Man trodde muligens at en hadde funnet dem, for han hadde mer penger enn man kunne tjene som reingjeter.

Men kanskje ligger skatten etter Kristine der ennå.

Sanneleg så kom Kim Rysstad til finalen. Det hadde han ikkje trudd sjølv etter uttrykket hans å dømme då han vart utpeika. Eg hadde nok trudd at han kom til å ryke ut, for Sondre, som rauk ut, var etter mi meining den beste av dei tre.

Av dette skjøner du nok at eg meinte Bilal var den svakaste av dei tre. Men Stjernekamp er publiumsengjsejment og for 3 kroner ringer folk inn og stemmer. Truleg hadde Bilal ikkje bare folk frå Finnmark som støtta han, men NRK fekk nok telefonstorm frå heile Nord-Norge.

Duetten som Kim song med Maria Arredondo var etter mi meining ein skikkeleg duett. Duett er jo når to syng saman, og særleg Sondre var litt meir solo gonger to, tenkte eg då eg såg programmet.

Men Kim og Maria song saman, og stemmene deira kledde kvarandre, så då vart det ein skikkeleg duett. Og dermed blir vi nøydde til å sjå finalen neste laurdag også. For no kan han gå heilt til topps, og det hadde vore noko.

Og nå er han klar for engasjement på musikalar og andre oppdrag. Vi fekk jo høyre om Ulrikke som hadde fått engasjement i musikal etter at ho deltok i Stjernekamp. Det kan nok Kim også få. Men det kan ikkje vere heilt enkelt å livnære seg av oppdrag som freelance musikar.

I dag kom Margunn og Stein fra Brevik på besøk til oss. Vi snakket sammen på telefonen i går og da lurte hun på om hun skulle ta med noen bøker til meg. Hun er jo biblioteksjef i Grenland og jeg kunne jo fjernlåne bøker derfra og så levere dem her i Mandal når jeg var ferdig med dem.

Først tenkte jeg på flere romaner av Lucinda Riley, men så kom jeg på at jeg heller ville ha noen bøker om samer, slik at jeg kanskje kunne finne noe mer stoff for å delta i konkurransen som er på Wikipedia i oktober.

Og da fikk jeg litt av hvert, fra det nyeste norske til at hun også skaffet et kopi av et særtrykk av Adolf Steen med tittel Samene i Setesdal. I kveld har jeg lurt meg til å lese litt på det og det er jo svært interessant, så det kommer sikkert noe på Setesdalswiki etter hvert også.

Jeg var også innom Heimar og folk i Bykle når jeg hadde fått noen knagger å henge stoffet på, og da ser jeg at de også har skrevet om dette og til og med hatt samme kildematerialet, nemlig Adolf Steen sin artikkel.

Til jul sist år fikk jeg Kjell Bitustøyls bok om tamreindrifta i Setesdalsheiene, og plutselig ble også den mer interessant i forhold til å kunne lage artikler på Setesdalswiki.  Så om det nå kommer noen artikler om reindrift og folkene som drev den i Setesdal, så vet du bakgrunnen for at de kommer på Setesdalswiki i tiden framover. Forhåpentlig blir det også noen artikler på Wikipedia av stoffet også etter hvert.

Vi er nærmeste naboer til Brennevinsmyra avfallsanlegg i Mandal. De tar imot avfall fra hele regionen, og nå er det nødvendig med utvidelse av anlegget. Dermed har vi fått saken sammen med en annen nabo. Men saken berører hele grendelaget, ikke bare oss to som grenser til eiendommen. Derfor har Jørgen Smith skrevet et høringssvar: Jeg legger det ut her på bloggen, så kan flere se det:

Ref. Maren AS – Søknad om tillatelse til etablering av drift og deponi. Deres ref. 2016/1394

Vi i Omland Bygdelag ser positiv på tiltak som kan videreutvikle nærområdet og regionen, både når det gjelder næring, miljøtiltak og arbeidsplasser. Samtidig ønsker vi at det tas hensyn til nærmiljøet
som skal leve med de daglige belastningene både i form av trafikk, støy og andre mulige belastninger.

Vi ønsker med dette å komme med en uttalelse på vegne av nærområdet på søknaden om utvidet drift på deponiet til Maren AS.
Vi ser med bakgrunn i søknaden ingen store betenkeligheter med endret/utvidet deponi, men vil gjerne komme med følgende kommentarer:

Pkt. 2.2. Mengder til deponi
Vi forutsetter at støvende og fluidiserende masser som f.eks. flyveaske er stabilisert ved deponering, og at de har deklarasjon som utelukker tungmetaller etc. som kan forurense grunnvann
eller Strømsvika.
Pkt. 4.5. Uttak av deponigass:
Vi ønsker at det settes krav til at Maren AS, senest innen fem år, har plan for og etablert løsning som sikrer tilstrekkelig metanoksidasjon den dagen det ikke lenger kan fakles. Dette må være etablert i god tid før eventuelle driftsproblemer oppstår.
Pkt. 4.6. Fugl, flyveavfall og skadedyr.
Det nevnes at dagens mottak av matavfall er tenkt bygget inne for å redusere eksponering mot dyrelivet. Vi oppfatter dette som en lovnad som styrker en god søknad, og mener derfor at dette kan tas inn som et ufravikelig rekkefølgekrav ved en godkjenning for utvidet drift på anlegget.
Pkt. 4.7. Lukt og støvutslipp.
Lokalt har vi tidligere vært plaget med lukt forårsaket av gips og våtorganisk avfall. Det er kjent at områdets topografi kan gi lokal ansamling av lukt langt unna deponiet. Det bør være en
forutsetning at det ikke blir deponert forurensede masser som har innhold som kan gi sjenerende lukt. Dette kan f.eks. være masser fra sjø og vassdrag eller andre masser med høyt organisk innhold.
Ref. Vedlegg 2.
Vi ønsker en definisjon på hva den “nye” fraksjonen er. Den er allerede i 2019 markert med et volum på 10.000 tonn mot 0 tonn de foregående år, men er kun spesifisert som “Annet (Diverse)” i tabellen.
Vi ber om at det i en eventuell godkjennelse vil bli spesifisert hva denne fraksjonen skal eller kan inneholde, samt klare begrensninger som definerer innhold og utelukker påvirkninger på lokalt miljø.
Er det snakk om forurenset løsmasse som er nevnt i sakens dokumenter bør dette synliggjøres med eventuelle anmerkninger om grad av organisk innhold etc.

Avslutningsvis ber vi om at vi, som lokalmiljøets representant, i fremtiden blir varslet slik at vi kan uttale oss på vegne av alle som på forskjellig vis kan bli påvirket av endrede driftsformer på anlegget.
Historisk sett har nærområdet måttet tåle store ringvirkninger. Det er her snakk om et anlegg som ikke nødvendigvis kun er til belastning for de som pr definisjon er gjenboere etter statens kartverk sine kriterier.

Med vennlig hilsen

Jørgen Smith.
Styremedlem Omland Bygdelag

I kveld var det det ikkje lett å skrive om onsdagsprogrammet i Valle radio. Det var ikkje noko ivegen med programmet, Siri hadde ein interessant samtale med Torleif Homme, og han er alltid velinformert når han kjem i radioen. Denne gongen hadde han ikkje detaljkunnskap om sundagens innsamlingsaksjon, det vart han heller ikkje spurt om. Men mykje anna interessant hadde han på hjarta.

Deretter hadde Siri samtalar med folk som skal ha innslag i Kulturveka 2019, men då var eg alt hekta på TV-programmet som synte kor det elektriske og elektroniske avfallet vårt kan hamne. For det var ein skremmande reportasje om noko eg ikkje hadde peiling på før eg såg dette programmet.

Etter at det var slutt sa Reidun at vi kunne sikkert like godt kaste slikt avfall i ei hole i heia på eigedomen vår, då ville i alle fall ikkje nokon bli sjuke av å arbeide med det. Eg er nesten samd med henne når det gjeld vår eigen situasjon, men det hjelper ikkje så mykje for folk som bur i byar, i blokk eller kor det no er og ikkje har ein landbrukseigedom ein kunne grave ned avfallet i.

Vi er likevel heldige her, for i 1980-åra ein gong eksproprierte kommunen ein del av eigedomen til svigerfar for å lage avfallsplass. Vi har bare ein kort tur når vi skal levere elektronisk avfall, og så tenkjer vi ikkje meir på det. Men om det hamnar i Afrika, er det svært urovekkande.

I kveld var Øystein Kikut i Valle Radio for å fortelje om konserten han skal i Sæbyggjen i samband med kulturveka. Då skal han spele Schubert og han kunne fortelje at Schubert har skrive 600 lieder. Alt som 17-åring hadde han skrive ein symfoni, ein opera, dessuten fleire klaververk, strykekvartettar og sangar,

Han fortalde også at Shubert var fattig i heile sitt korte liv, han vart bare 31 år. Mykje av musikken hans er skrive for små rom, han heldt huskonsertar for å skaffe seg litt pengar. Så konserten Øystein skal ha, høver godt i Sæbyggjen, det er jo ikkje ein stor konsertsal.

Øystein fortalde også litt om sin bakgrunn, han har studert på musikkhøgskolen i Oslo, men også i Wien, der Scubert levde. Han har spelt seg gjennom alle liederne Shubert skreiv, ikkje på CD, men på flygel. På CD konsentrerer han seg om all den andre musikken, akkurat som han tidlegare hadde einGrieg-periode, har han no ein Schubert-periode.

I sendinga i kveld hadde Siri også ein prat med pianisten i Agder Camerata, Erik Haugan Aasland frå Arendal. Der snakka dei mellom anna om klangen i rommet. Den endrar seg jo når det kjem mykje folk på konserten. Difor var det ikkje så lett å ha prøver i eit tomt rom for eit ensemble, for klangen blei heilt annleis når det kom folk.

Det er truleg ikkje så stort problem for ein pianist, så akkurat det kan nok Øystein tenkje mindre på når han førebur seg til den komande konserten.

Her er platecoveret frå plata Hrynhendt som Øystein, til høgre, gav ut saman med Bjørgulv Straume med musikk for munnharpe og piano:

Dagen i dag har vært en stille dag for meg. Reidun måtte en tur til Mandal i formiddag, men jeg har holdt meg hjemme. Det var så fint vær i dag, og nå er høstfargene kommet for alvor.

Jeg så på Facebook at jeg hadde skiftet til vinterdekk denne dagen for noen år siden, men jeg har ikke gjort det ennå. Den gang var det viktig å ha vinterdekk for turen til Valle, men nå trenger jeg ikke ta slike hensyn. Men det er vel snart på tide å gjøre det, selv om jeg ikke kjører så mye som før.

Jeg hadde tenkt meg en tur på biblioteket. Alle bøkene om søstrene fra Sveits er utlest og jeg trenger noen nye framover. Trolig blir det noen flere av samme forfatter, Lucinda Riley skriver interessante historier.

Om det ikke var så travelt for meg, så hadde reidun en mer aktiv dag. Først fikk hun en purring om at hun ikke kom til en avtale i byen, men det var tannlegesekretæren som hadde skrevet feil på lappen hennes. Men så fikk hun en ny time i ettermiddag, og da rakk hun å strikke et par deler til en ny Setesdalsgenser før hun måtte av gårde.

Og så fikk hun en telefon fra kommunen, de skal lage sykkelsti utover langs Tregdeveien og trengteå endre vannledningen som går utover til oss. Det ville de gjøre ved å legge en midlertidig vannledning på overflaten over vår eiendom, så de lurte på om det var greitt for henne. Og hun er ikke vanskelig, vann må vi ha, så det ordnet seg uten problemer.

Men ellers har det vært en stille dag.

For den som er glad i sang og særleg salmesang, er Nytt Norsk Salmeleksikon ei gullgruve. Der får ein vite om mykje og mangt for hymnologisk interesserte folk. Eg var så heldig å få den i jolegåve i fjor og sidan har den hatt ein plass ved sida mi her eg sit og skriv.

I dag har eg hatt ekstra mykje bruk for dette leksikonet, for eg har begynt å skrive litt om på Wikipedia om samiske tilhøve, det er månadens konkurranse i oktober. I salmeboka frå 2013 er det 60 salmer på samisk, så det er nok å ta av, og det kan vere interessant å få vite litt om både forfattarar og komponistar og sjå korleis kristen sang og musikk heng saman på Nordkalotten, for her får vi informasjon om folk frå både Norge, Sverige og Finland.

Kvar sundag klokka 10 finn eg fram til Svensk TV2, dei sender gudsteneste der. Eg gleder meg ikkje minst over den vakre sangen. I dag var det frå Alingsås i ei fin kyrkje frå 1600-talet. Eit fargerikt barnekor song først i gudstenesta, deretter kom eit kor som nok kunne liknast med det vi i Mandal kallar Da Capo, godt vaksne folk som song av hjartans lyst, før ein del av barna kom med i den siste sangen.

Når eg såg på det programmet, tenkte eg at NRK burde unne seg ei repris av programmet der ein song heile Salmeboka. Det kunne delast opp i faste halvtimes program og sendast til glede for alle som er glade i salmesang. Og det er ganske mange, det programmet var svært godt likt og hadde mange sjåarar då det gjekk. Og då kunne Nytt Norsk Salmeleksikon, som rett nok er ein murstein av ei bok,  også brukast for å få meir informasjon om det som vart framført.

Den siste tida har eg lese fem bøker av Lucinda Riley. Det er serien De syv søstre, og den har vore interessant. Kvar bok handlar om ei av søstrene som er adoptert av ein rik mann i Sveits. Dei veks opp saman og når han døyr, gir han dei i sitt testamente noko som kan hjelpe dei til å finne sine rette foreldre om dei ynskjer det.

I serien fylgjer vi kvar jente som hovudperson i kvar sin roman. Den første hamnar i Brasil, den andre i Norge, og så vidare. Det må ha vore gjord eit stort research-arbeid for å få til alt, for sjølv om det er romanar, er det mykje dokumentarisk stoff i bøkene.

Eg har ikkje slått opp særleg mykje om henne på nettet, men i dag gjorde eg eit lite søk og fann ut at ho har ei rekke andre bøker som er omsette til norsk. Til og med ei eiga heimeside på norsk fann eg. Av dette kan ein nok forstå at det er mange lesarar her i landet som har vore like fascinert av bøkene hennar som eg er.

Her er nokre andre bøker av henne:

Orkideens hemmelighet, 2010 Hothouse flower
Jenta på klippen, 2011 The girl on the cliff
Lavendelhagen, 2012 The light behind the window
Midnattsrosen 2014 Midnight rose
Den italienske jenta, 2014

Så når biblioteket opnar neste veke, må eg nok ta meg ein tur og sjå kva dei har der.