17. mai 2007 i Valle – Tale for dagen av Sissel Åkre

Share

I år var det Sissel Åkre som hadde tale for dagen i Valle. Ho var i radioen 16. mai og fortalde litt før den store dagen. Då avtalte vi at eg skulle få leggje talen ut på bloggen når ho hadde halde den. I går fekk eg den, så no kan du som ikkje var i Valle 17. mai, lese det ho sa og som ho fekk mykje positiv tilbakemelding for:

Vår, det vidunderlige, det uforklarlige! Var det så noe rart i at de gamle, de som sto for erindringen, sto for å trekke fortiden efter og hvad som hadde hendt i den, fortalte mest bare fra de svundne vårer? Vintrene, de lange, mørke vintrene, blev glemt. Vinteren, sneen og mørket hadde det ikke vært noe merkelig ved; sinnene hadde frigjort seg fra vintrene efter hvert.

Nei, i de blå vårdager, i de bleke netter, levde sagaen. I bekken som løsnet i liene, i elvene som brøt op, i det bare snaufjellet, i isen som drev i store skinnende flak på tjern og sjø, i ungt løv, i den hvite heggeblomst, hadde sagaen sin rot. Og eventyret også! Ingen hadde sett skogsnerten en vinternatt, ingen hadde hørt de underjordiskes fine messingbjeller ringe nord i haugene i snødrev og mørke,

ingen hadde sett statligere ryttere på sorte
hester med gullbigsel og sølvsko helgemess………..

TIL LYKKE MED DAGEN, KJÆRE SAMBYGDINGER!

Og takk, til 17. mai-nemnda som lar meg få stå her i dag. Jeg ble i sin tid kastet ut av politikken (jeg rakk faktisk ikke engang å bli kastet inn i den), men jeg opplever at det er mer celebert å stå på DENNE talerstolen enn på den i kommunestyresalen, så igjen: Takk for at også JEG ble spurt om å påta meg dette ærefulle oppdrag. Det var ikke nei i min munn!

**Eidsvoll**
Det var sikkert ikke NEI i Olav Knutson Tvetens munn heller, da han ble bedt om å reise til Eidsvoll, i 1814. Han var jo med på å grunnlegge den nye staten Norge, og å vedta en av de mest demokratiske grunnlover som til da hadde sett dagens lys.

De første 20 år av den unge stats liv er en av de mest kritiske faser i i nyere norsk historie. Dels var staten fra starten av på randen av økonomisk fallitt.

Dels var Eidsvollsgrunnloven var fra første øyeblikk en torn i øyet på unionskongen Carl Johan, han ville knytte Sverige og Norge tett sammen og styrke sin makt over norsk politikk

Dette er noe av bakgrunnen for en nesten hysterisk patriotisme som er karakteristisk for 1814-generasjonen. Sosiale problemer og politiske motsetninger preget tiden, men Johan Sebastian Welhaven kaller den en demringstid, med løfter for fremtiden:

“Hvo mindes ei, det var en skyfull Vaar,
Da Slægten vagtes af sin dybe Blunden,
Og Friheds Demant blev saa godt som funden,
Og Tvangen knustes som et Potteskaar?”

**Nasjonalromantikk?**
Når vi snakker om “nasjonalromantikken”, tenker vi oftest spesielt på den kunstneriske siden ved det nasjonale gjennombrudd. Dette er villedende, fordi det underslår det faktum at det er interessen for virkeligheten som er en sentral drivkraft hos denne generasjonen. Sosiologen Eilert Sund og Asbjørnsen og Moe tilhørte “det nasjonale gjennombruddet”s menn. De var med på å kartlegge “den norske virkelighet“. Man kan heller snakke om “nasjonalrealisme” enn “nasjonalromantikk”.

Så “Det nasjonale gjennombrudd” – det er både “Sæterjentens søndag” og vår første jernbanestump mellom Christiania og Eidsvoll. OG norsk malerkunsts historie, teater og musikklivet. Institusjoner som “Foreningen til norske fortidsminners bevarelse” fra 1844 og “Den norske turistforening” fra 1868 er breddevirkninger av det nasjonale gjennombrudd.

Ivar Aasens tanke om at det gikk an å bygge et nasjonalspråk på “almuedialekter” fra bygdene har fått langtrekkende virkninger i norsk samfunnsliv. Han har hatt enorm betydning for “den norske selvforståelsen”.

**Folkeopplysning**
Folkeopplysningstanken var noe nærmest hellig på denne tiden, Henrik Wergeland uttrykte det slik: “Du skal eie en fornøyelse som ingen kan ta fra deg – den fryd og oppløftelse din sjel føler når den har ervervet seg INNSIKTER, når din hukommelse er beriket med lærerike beretninger om verden og menneskenes liv -“.

Akk, den tanken må holdes like hellig i dag!!

En av våre nasjonale myter går ut på at det var Wergeland som “innstifta da’n”. Men DET var det trondhjemsgrossereren Matthias Conrad Peterson som gjorde! I 1826 fikk dagen sin form, med “salutt, musikk, gudstjeneste og 17.mai-tog”.

I 1841 skrev Henrik Wergeland “Smaaguttenes Nasjonalsang” “Vi ere en Nasjon vi med”.

Og det var Bjørnstjerne Bjørnson som lanserte “BARNETOGET”, riktignok til å begynne med bare med gutter!!

I 1859 hadde han skrevet to Fedrelandssanger: “det ligger et land mot den evige sne” og “Ja, vi elsker–”. Disse ble omarbeidet og fullført i 1863, og han fullender Ja vi elsker med slutt strofen i og med a den griper tilbake til begynnelsen og gjør alt det mellomliggende i vår historie, til en arv som forplikter.

Bjørnstjernes fetter Rikard Norderåk satte melodi til ”Ja, vi elsker” i 1863, og hans far har fortalt at da han var ferdig med melodien, løp han rundt i stuene og ropte: ”Nu har jeg skrevet noe som skal klinge fra Nordkapp til Lindesnes!”

17. mai har heldigvis beholdt sin posisjon frem til i dag. Den begynte som en kampdag, og igjen og igjen er dagens innhold blitt fornyet.
17. mais historie avspeiler Norges politiske historie.
Skal så dette bli en politisk tale?
Mon det, JEG ER jo ingen politiker!

**Min barndoms 17. mai**
Så får jeg vel snakke om været, da, og MIN barndoms 17. mai:
I skolegården hadde vi en hegg, og vi var alltid like spent på om den ville blomstre til festdagen, sol og blomstrende hegg ga et eget ……. Over dagen, vi opplevde det nok sjelden, men jeg husker bare de gangene det faktisk skjedde……..

Jeg var Norges første drilljente, gikk foran Sagene Skoles Musikkorps i to år. Det tredje året, i 7. Klasse, nektet jeg, for uniformen min hadde knekort skjørt, og moten sa skjørt til leggen, og jeg hadde fått en lekker rød kjole, som egentlig skulle brukes om kvelden. Men jeg insisterte på å slutte, og fikk æresmedalje, blått emaljearmbånd og avskjedstale på selveste 17. mai. Jeg ble hyllet av en forsamling på flere hundre mennesker, og grein så snørr og tårer rant. Men jeg kunne vakle på høye hæler, med rød “lang” kjole forbi slottet! Kampda? Javisst! “Hurra for 17. mai”!

**I Valle og Hylestad**
!7. mai ble visst ikke tiljublet av nemnda i Hylestad, i år? Det er derimot hvisket litt i krokene – om å slå sammen – i hvertfall på en dag som denne – Valle og Hylestad. Man hvisker om å feire dagen sammen, som gode venner og naboer! Tenk for et tog! Tenk for en jubel, og tenk å behøve bare èn tale for dagen!!

Tanken er ikke ny, den ble hvisket allerede i 1939.. Det har ikke utviklet seg til noe hylekor, i løpet av denne tiden, men skal vi snakke høyt om det, snart?

Dere lurer kanskje på hvorfor jeg ikke har bunaden på, ved et så ærefullt oppdag: Vi har bare èn stakk i familien, og i talende stund går vår yngste datter, arm i arm med flere stolte, stakkekledde jentergjennom Oslos gater. De er på den måten sterke eksponenter for vår kulturelle egenart, og jeg kan forsikre om at de blir lagt merke til, fotografert og kommentert. Det er jenter fra Brokke og Homme, Berg og Prestelii og Rysstadmo, gode venninner, med felles barndom fells minner og varige vennskap som en gang for alle har strek over motsetninger mellom bygddesamfunnene. “Enig og tro til Dovre faller” lød det i 1814.

Kanskje felles 17. mai-feiringer kunne fjerne de mentale grensene som finnes mellom Valle og hylestad. Forslag om å slå samen barnetogene ble fremmet første gang i 1939, så noen NY tanke er jo ikke dette.
Så: “Hurra for 17. mai”!

**Krig og flukt**
I dag står flaggstanger nakne blant mange brennende trær. Og nettopp i slike timer vet man hva frihet er.

Vårt land opplevde krigen 1940-45.
Hver dag ser vi kriger i andre land.

De fleste av oss har bilder på netthinnen av Oslos befolkning i rasende tempo på flukt ut av byen under krigens første dager.

Vi ser alle hver dag bilder, fra andre land, av mennesker i vill flukt fra krigsherjinger. Noen av dem kommer hit. Ikke til leire, men til nabolag.
VÅRT!! Hva gjør vi med det?

“Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn”. Ja, før vi faller er vi brødre, søstre og venner. Naboer. Hvor GODE er vi?

Vi lever multikulturelt, også her, nå. Vi har fått nye matvaner og nye omgangsformer: Sansen for oregano og hvitløk, eller den gode klemmen når vi møts elle skilles ligger ikke i arven fra fortida. Men vi nyter. I fulle drag!!
Skal vi ikke også nyte menneskene…?

**Fremtiden**
I en “TALE FOR DAGEN” velger jeg også å tale om fremtiden:

Ifølge forskere er vi her i Vesten nettopp trådt inn i samfunnet som har “the creative man” som forbilde på vellykkethet.

-Det gir ikke lenger status å ha fulle avtalebøker. Det vise bare at du ikke er i stand tl å skille viktig fra uviktig. Nettopp derfor er det i “det kreative samfunn” blitt poplært å ha flere barn. Noe som viser at du har både tid og overskudd. Slik snakker man nå, og dette kan jo love godt for folketallsutviklingen i Valle……..

Det er ikke nødvendig å være jern eller en udødelig mester, det holder at du er mer enn den jobben du får betalt for. Det gir langt mer status å lese opp noe eget dårlig, enn noe bra abv Bron. Fordi du viser at du tør, at du er en person med mot, som har ressurser til å bry deg om åndelig velstand framfor det materielle.

**Klima**
Så tilslutt vil jeg snakke om KLIMA!
Og nå kan talen, i god tradisjon fra 1814, kunne bli politisk.
Vi lever i en av Norges rikeste kommener, og landet skal være verdens beste å bo i. Her er det mange som ikke vil bo…………..

Og så snakker politikers om tilrettelegging for
Turisme
Hyttebygging
Utbedring av veier, for turisters og tungtransportens skyld

Hvem snakker om meg?
Som bor her.
Hvordan tilrettelegges det for min trivsel?
Hvordan tilrettelegges det for ungdommens trivsel?
Hvordan tilrettelegges det for tilflytting og “stayer-vilje”

Å si adjø er å dø litt, sier de franske. Vi dør litt, vi som bor i Setesdal òg, hver gang hus forlates.

Å, ja, det er opp til oss selv, trivsel er en viljesak, og ingen politisk sak?? Nu vel, POLITIKK er også “Å VILLE”. Hva de politiske miljøene MÅ VILLE, skal vi nok få fortalt dem INNEN september!

Det er min påstand at det ikke er VÅRE POLITIKERE som tydeligst viser seg fram for tiden.

Men la meg tale om VÅRE UNGE, som guppe og med navn: De unge som synger i kor, spiller fotball, såpeopera og teater, horn, gitar eller munnharpe. La meg tale om gutte- og jentebandene som deltar i kulturmønstring, og om Knut Jore som går videre til finalen i Trondheim. La meg tale om Knut Inge som vant innovasjonspris, og om tidligere elever ved Valle videregående som har planer om å etableres seg med egen bedrift her. La meg tale om de unge som engasjerer seg i samfunns-og utbyggingssaker. Gatherings og snøskooter -mesterskap.

Vi ser ungdommen på alle arenaer, de tilhører flere miljøer på en gang, og de vil opp, fram og ut og så ……….? HJEM IGJEN, FÅR VI HÅPE.

DET er faktisk opp til alle oss som ER her. I alle hverdagene. Vi må slutte å EVALUERE hverandre nå. Vi må, sammen, skape og bevare et KLIMA for trivsel, pågangsmot, kulturell utfoldelse, glede og samhørighet i denne kommunen.
Ingenting er opp til “DE ANDRE”. Alt er opp til oss! “HURRA”

**Avslutning**
Jeg entret talerstolen til toner av Christian Sinding og åpnet med Johan Falkberget. Jeg har omskrevet noen linjer av Nordal Grieg og avslutter med Leonard Cohen:
Det var aldri
meininga å bli
ein kjend person
Her på staden.

Men i framtida
kanskje nokon vil finne
det som kan brukas
til å endre eit sinn

( )

slik at
politikken kan bli
meir balansert
meir kontrollert.

Slik at
ingen treng vere redd
når dei følgjer denne
løysingas veg.

Hurra for 17. mai!
Takk for oppmerksomheten

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *