Kar Lea

Share

Karl Lea var vikarprest i Valle vinteren 1892, mellom Gjesdahl og Svanholm. Han var 30 år gamal den vinteren, fødd 13. mai 1962. Hadde tidlegare vore kateket i Finnmark, men sa opp og reiste heim til kona til Kristiansand då ho vart sjuk der nord og hadde reist heim tidlegare. Det er hennar forteljing som fylgjer nedanfor, eg kom over eit stykke ho hadde skrive og som er blitt lagt ut på Internett her: Sjå http://www.hausken.com/nor/slekt/IngeborgLea.html

Prestegården ligger vakkert til med utsikt over hele Valle. Den var gammel den gang, men vi fikk det ganske koselig, og mor bestemte seg for å reise tilbake. Vi hadde fått en pålitelig hjelp og begynte å få hjemmefølelsen.

Da kom Karl hjem fra posten en dag. Han var utnevnt til Hægbostad. Han skrev imidlertid til departementet og fikk utsettelse til våren med flytting.

Vinteren ble god, kald og stille med meget sol og mange herlige kjøreturer. **Nyttårsaften til Bykle i 30 graders kulde.** Skyss in natura som det het. Det vil si at bøndene besørget skyssen selv. Til Bykle, 40 km., var den delt på tre, så det var friske hester som stod og ventet på et bestemt sted, hvor vi da oftest var inne og varmet oss.

Alt var bra og folk var elskverdige, men rensligheten stod langt tilbake. I de år var turberkolosen svært slem. Husker en tur til Hyllestad, annekset sydenom, bitterlig kaldt. Mannen som hentet oss hadde lagt en skinnfell til å sitte på og trekke opp over knærne. Jeg må ha sett på fellen for mannen sier plutselig: Du tar inkje være redd for fellen, eg tok han av badstuen i går.

Vi velsignet både mannen og fellen.

Den tid var det ikke ovn i Valle kirke. Spør om det var kaldt ? Vi ble glade i folket og dalen og gruet oss for oppbruddet. Men det måtte til, og en fin dag i slutten av mars drog vi sydover med egen hest, sluffe, to små gutter og vår trofaste Tarjer som fulgte og ble hos oss i 7 år. Karl leste med henne, fikk henne inn på jordmorskolen i Bergen, hvorfra hun reiste til Amerika.

Det er lettare å dra mellom Valle og Bykle i våre dagar, ja. Vi kan ha godt av å minne kvarandre på det av og til.