Realitetsorientering (RO)

Share

REALITETSORIENTERING (RO) ER EN KOMMUNIKASJONSFORM SOM I STØRST MULIG GRAD ER ORIENTERENDE OG INFORMASJONSGIVENDE. Den anvendes overfor eldre som har mistet – eller er i ferd ved å miste sin orientering om tid og sted, hvem som heter hva, hva gjenstandene skal brukes til osv – det skremmende og ofte tiltagende tapet av kontakt medtilværelsen (Heap, 1994:107).

Det er en måte å tale til eldre med hukommelsestap på for å støtte orienteringsevnen deres på, d.v.s. det er en samtaleteknikk. Det er forskjell på å si: “ Idag får du besøk,” og å si: “Nå er det kveld, og din yngste datter Merete kommer på besøk.”

Intensjonen med en slik måte å snakke på er å møte den forvirrede eldres behov for å bli minnet om hva ting og handlinger heter osv. Det er uhyre få hukommelsesskadde som klarer åbe om hjelp til dette. Faren eksisterer for at de enten avviser kontakt, eller blir resignerende og mutte. RO som kommunikasjonsteknikk reduserer sannsynligheten for at disse to meget destruktive forsvarsmekanismer tas i bruk (Heap, 1994:108).

Det er viktig å understreke at samtaleformen kun må brukes overfor eldre som alleredehar vist tegn på problemer med orientering og hukommelse. Som samtaleform til velfungerende eldre er den uegnet og unødvendig og kan virke anstrengt og infantiliserende. Når man bruker RO, er det en forutsetning at det dreier seg om en respektfull og kontaktsøkende arbeidsform. Det er alltid en fare for at slike enkle teknikker kommer til uttrykk som noe automatisk og påklistret. Hensikten med RO er å berike og utvideomsorgsarbeiderens kontaktforhold med den eldre klienten, ikke gjøre dette tilnedlatende rutine.

INFANTILISERING
Det er ganske alminnelig at vi overreagerer på de tidligste tegnene på forvirring og hukommelsessvikt. Eldre mennesker betraktes ofte som ubehjelpelige og umyndige når det i ganske kort tid har vist tegn på forvirring og hukommelsessvikt, selv av lettere grad. -Det skal noen ganger lite til før familien eller fagpersonell avskriver den eldre som ikke-fungerende, sier Heap (1994:89).

Dette kan skje selv om den eldre er rasjonell mesteparten av tiden. Dermed avsluttes forsøkene på å kommunisere, eller det anvendes et kommunikasjons-forhold som egner seg til barn. Hva kan gjøres? Se side 91 i Heap.

Kilde: Ken Heap: SAMTALEN i eldreomsorgen Kommunikasjon. Minner. Kriser. Sorg Kommuneforlaget 1994

REMINISENS = minneaktivitet
Det hersker/har hersket en nokså diffus, men skjebnesvanger oppfatning hos folk flest om at eldre menneskers minneaktivitet, deres sporadiske eller stadige opptatthet av fortiden, er tegn på forvirring eller reduksjon. Det betraktes på en eller annen måte som et truende signal om mentalt forfall (Heap, 1994:123).

I de senere år har fagfolk med interesse for eldreomsorg begynt å forholde seg til reminisens på en annen måte. De har begynt å forstå mere av dens betydning. De har også begynt å utvikle måter å gi tilbakemelding på som ikke bare viser respekt, men som kan bidra til den eldres sosiale og psykiske helse.

BETYDNINGEN AV REMINISENS:
Det er av stor betydning at eldre mennesker kan holde fast ved sin egen fortid og er i stand til både å erindre det trivielle og det store som har skjedd i fortiden. Det er dette som har utformet og preget den enkeltes spesielle integritet. Det er på denne bakgrunn vi må lære å betrakte reminisens som en funksjon som i høy grad er integritets-bevarende.

Gjenkallelse og formidling av tilbakelagte opplevelser er ikke planløst snakk for å slå tiden ihjel. Reminisens er en tjenlig og nødvendig aktivitet (Heap, 1994:130).

Reminisens representerer et forsvar mot angrep på egen identitet på et tidspunkt i livet hvor opplevelser av egen identitet, egenverd og selvstyring er alvorlig truet. Heap sier at vestlige industrilands samfunnstradisjoner overfor gamle mennesker lammer deres selvrealisering,deres selvstyring, deres uavhengighet og deres videre utvikling (Heap, 1994:130).

Våre tradisjoner tildeler gamle mennesker roller av en slik passivitet og infantilitet at både funksjonsevne og psykisk helse hos mange risikerer å bli underminert i alvorlig grad (ibid).

Reminisens øker i situasjoner som oppleves som truende, ikke minst i overganger av ulik karakter. Forskning har vist at det er sammenheng mellom reminisens og fravær av depresjon(Heap, 1994:137).

NB!
Når det gjelder demente må man ofte være varsom ved å ta initiativ til bruk av minneaktivitet. Det kan vekke vonde minner om tap og nederlag. Det kan også være svært energikrevende for pasienten. Bruk av minneaktivitet er både avhengig av situasjon,av hvilke symptomer og problemer den eldre har, og hvor fremskreden sykdommen er.

Ovanståande tekst er ein del av eit større notat brukt ved undervisning på Høgskolen i Oslo. Lenke til teksten: http://www.su.hio.no/adm/undervisning/h03/Stabell_280803.pdf.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *