Mitt lille akvarium

Share

Dette er ein liten tankevekker frå Monrad Norderval, biskop i Nord-Hålogaland, sjå wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Monrad_Norderval

Den er henta frå boka Slegge og ambolt, Land og Kirke 1962, side 18-19:

Når jeg har stunder til det, liker jeg å sitte framfor det vesle akvariet mitt, jeg synes det er morsomt å se på disse vakre fiskene, svømmende lydløst omkring der inne i de mystiske undervannsskogene, glidende inn og ut hemmelighetsfulle sjøholer og mellom forrevne klipper og koraller.

Men her om dagen opplevde jeg noe aldeles merkverdig. Helt uforvarende kom jeg til å høre en samtale mellom to av dem, en gammel og en ung. Den gamle så svært tankefull ut, og han sa:
-Du, jeg har ofte fundert på om der finnes noe uteom her vi lever, av og til er det som om jeg skimter noe.
-Hva er det du fabler om, sa den andre, -det var da også noe å kaste bort tida med, sjølsagt er der ikke noen annen verden enn denne som vi lever i, det er da noe enhver kan se som har øyne å se med, hva er det for noe vissvas du tuller med, er du begynt å gå i barndommen.
-Ja, men hør nå du, sa den første igjen, -maten som til regelmessige tider drysser ned ovenfra, hvem er det som gir oss den?
-Maten, hvem som gir oss den? Den kommer vel av seg sjøl, den, det har den da gjort bestandig, i all fall så lenge jeg kan huske, minst en måned.

Men den gamle ville ikke gi seg, han var i det tenksomme hjørne og full av undring og spørsmål.
-Har du ikke lagt merke til, så han, -hvor deilig det er når vi får nytt vann her, og når lyset kommer, den liflige varmen som strømmer gjennom vannet, hvem er det som får det til, alt dette?
-Nei, nå må du holde opp med alt dette vrøvlet, sa den unge ergerlig, -er du aldeles begynt å bli religiøs, er det åreforkalkninga som allerede melder seg? Alt dette her, det kommer jo av seg sjøl, det, det er naturen naturligvis.
-Ja, det er da det, sa den gamle stedig, -men av og til er det som om jeg skimter noe der utenfor, noe som drar forbi, som en skygge, somme tider synes jeg den kommer nærmere, noe stort og mektig!

Men den andre ble bare enda mer yven av seg, han var sterk og ung og en sværing til å ta til seg av alle akvariets herligheter, han ville så sant ikke la seg stanse på sin livsvei av metafysiske spekulasjoner, og han slo overlegent med sporden og sa:
-Dette er verden, her lever vi og her dør vi, og noe annet og mer er det ikke, det vet jeg av erfaring og det har jeg også lært på fiskeskolen, og dermed basta!

Og så svømte de sin vei inn mellom stammene i den mystiske, dunkle undervannsskogen, inn gjennom en av de hemmelighetsfulle sjøholene.

Ein tanke om “Mitt lille akvarium”

  1. Eg hugsar godt Monrad Norderval. Han var eit vestlandsuver av ein mann. Då eg var lærar på Toten folkehøgskule 1960-63, var folkehøgskulen eit midtpunkt for kulturell aktivitet, t.d. folkeakademiet som alltid heldt til på skulen. Ein gong skulle Norderval kome og halde foredrag. Vi sat der og venta, men hovudpersonen kom ikkje til rett tid. Vi hadde eit stort publikum som venta, og tida gjekk.
    Til slutt kom han – ein time for seint – som eit uver. han hadde køyrt seg bort. På Vestlandet var det så greitt, der var berre ein veg, medan her på Toten gjekk vegane på kryss og tvers – så han hadde rota seg bort.
    Han kom, og kom godt, tok oss med storm, vi, alle som tolmodig hadde venta på han. Han fortrylte oss med alt han hadde å gi oss. Det vart ein minnerik kveld.
    🙂
    med glede i minnet om eit stort menneske.
    Ånund K

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *