Slektssnusing og griseprat

Share
Foto: Myrabella / Wikimedia Commons / CC-BY-SA-3.0
Foto: Myrabella / Wikimedia Commons / CC-BY-SA-3.0

Nedenfor følger kåseriet Siri Johannessen holdt i Valle Radio i går kveld, tirsdag 23. februar 2016. Teksten er nok ikke identisk med det som kom på radioen, men innholdet er det samme.  🙂

På 1970-tallet kunne kveldsvandrere se flimringen som forrådte at et fjernsyn stod på i stuene rundtomkring. For mange var NRK eneste kanal, og visse faste programmer, som barne-TV klokken 18 og ikke minst Dagsrevyen klokken 1930, var nesten hellige stunder da ingen telefon ringte. Flere serier rullet over skjermene den gangen, men det er spesielt slektssagaene som dukker opp i tankene mine nå (jada, det var ikke akkurat barne-tv, nei – men lell. Man fikk da sneket seg til litt av hvert :)). Det var serier som «Familien Ashton», om en engelsk arbeiderklasse-familie i Liverpool og hvordan de levde fra like før og frem til andre verdenskrig sluttet, med bomberaid og utkommanderte soldater. Senere kom «det lille huset på prærien», som var mye idyll – men også litt realisme, med Laura, Pa, Ma og Mary som bodde i den nordlige delen av Midtvesten i USA på 1870- og 1880-tallet. «Onedinlinjen» om engelsk skipsredermiljø på slutten av 1800-tallet i Liverpool, og «Røtter» som fortalte historien til en slave og hans familie fra han ble tvunget til å forlate Gambia på 1700-tallet, til livet hans barn og barnebarn levde i USA. Det var nok flere slike også, men det er ikke fjernsynsserier jeg hadde tenkt å snakke om, jeg ville til virkeligheten som den er (om noe sånt fins), og kommer til å avslutte med to slektsrelaterte grisehistorier…

Slekt var både tema og ikke-tema rundt bordet i mitt barndoms hus. Enkelte aner ble det snakket mye om, som min farmors foreldre – Bista og Bistan (neida, egentlig hadde de flotte navn som Laura Bolette Augensdatter og Hans Larsen). Andre ble (nesten) ikke nevnt, som mormors søster Dagny og hennes mann som begge døde fra en liten gutt tidlig i 1930-årene. De ble begge tatt av tuberkulosen, og jeg kan huske at redselen for den satt i mormor helt til hun døde. Det var spesielt ei pute som ei som hadde overlevd tuberkulosen hadde heklet. Basargevinsten lå pent innpakket i plast, høyt oppe i et skap og skulle IKKE frem – den kunne være smittsom. Bess» søsken var det og lite snakk om. Jeg prøvde ofte å fritte ut foreldre og morforeldre om aner som med alvorlige blikk og gammeldagse klær på svart-hvitt fotografier omkranset mormor og bess» håndkolorerte brudebilde i pastellfarger fra ca 1920. De kikket ned på oss fra veggen over den mørkegrønne sovesofaen, der de hang ved siden av vegguret som med tunge tikk og malmfulle slag møtte hver nye halvtime. Dessverre var det på noe vis bare aldri »tid» til å sette seg ned og fortelle. En og annen rampete anekdote kom, men lite annet.

For fem år siden kom jeg hit, og her møtte jeg en helt annen måte å snakke slekt på. På datakurset på frivilligsentralen landet jeg midt i en levende slektsbok når blant annet Anne Vollen, Siri Skreland, Olav og Gunnar Attestog og Astrid Moi snakket om hvem som var skyld til hvem og hvordan, hva de drev med og mye annet. Ikke sjelden grep de til Bollings Gard og ætt når de snakket om områder de nye bygdebøkene enda ikke hadde nådd frem til. Som fredrikstadjente vil jeg si at det var ille godt – det er utlagt: Harleg godt ;).

De kaffepausene var med på å få meg til å grave i egen slekt, og noe har jeg funnet. De fleste kommer fra sørvest i Østfold, i motsetning til sønnen husmann Ole Halvorsson og Anne Olsdotter Formoe fra Kalager i Modum fikk i 1843. Han fikk navnet Nils, og flyttet etterhvert fra Kalager. Han var bagersvend i Gjøvik by i 1865, og hadde butikk i Oslo, Akersgata 28 to år senere. I Oslo møtte han Theresia Sofie Svenningsdatter Lund fra Grimstad, og de giftet seg i Vår Frelsers kirke 1867. Året etter så min farfars mor Anna Theresia dagens lys, men snaut en måned gammel mistet hun moren. Ikke enkelt for en enkemann både å drive et bakeri og ta seg av en nesten nyfødt jente, men det må ha gått på et vis. Først fire år senere giftet han seg på nytt, denne gang i Domkirken i Oslo, med Helene Andreasdatter. De flyttet til Fredrikstad, og flere barn kom.

Men jeg tror jeg vil fortsette å fortelle litt om bager Eger. Gamle aviser er gode å ha, og nasjonalbiblioteket hjelper gjerne. Fredriksstad Tilskuer har fortalt meg at min tippoldefar i motsetning til store deler av slekten min ikke forble bonde. Han ble borger av Fredrikstad by. Han hadde sin butikk med værelser han leide ut i Brogaden, ved det forlengst under bakken forsvundne vannløpet Evjen i nærheten av der Evjekaia ligger nå. Avisnotisene og annonsene forteller om medgang og motgang, i juni 1874 forteller de at Helene og Nils hadde mistet en datter, og i 1890 en sønn. Basar- og «udflugts»annonser vitner om stor aktivitet innen Totalafholdsforeningen i Brogaden, mens salgsannonser forteller at de hadde et lite orgel og en gris i bakgården. De leide ut værelse(r) med frokost og middag, og søkte bagerlærlinger (helst med noe erfaring).

På side to av Fredriksstads Tilskuer 1. oktober 1896 er en bitteliten notis plassert, en setning lang. Den står mellom et opprop om å tegne bidrag til Nansenfondet og en rosende omtale av Circus Møller. I den står følgende å lese i sirlig gotisk skrift «Bager Eger feirer idag 25aars Jubilæum som Borger i Byen». Alle disse småbitene er deler av puslespillet som viser livet for mer enn hundre år siden, i min egen familie – som jeg ikke hadde den ringeste kjennskap til.

Men en ting har bagermesteren felles med min mormor som var en god kokk – men uten tittel, de var begge ofre for en gris» eskapader. Rett nok med omtrent 40 års mellomrom, men dog. Om mormor er intet å finne i avisene, det var bare et morsomt opptrinn som de som var til stede visste å sette pris på og humre litt over – mens tippoldefars gris endte i avisen.

For å ta mormors gris først, dette skal ha skjedd under andre verdenskrig i ei bygd i Onsøy, med en vei vel så bratt som ned fra Brokke til riksveien. Veien til mormor var smalere og endte rett i vannet om en ikke bremset i tide. Som i mange andre familier var matauk viktig på den tiden, og mormor og bess hadde villagris bak bedehuset der de var vaktmestere. En dag hadde eventyrlysten våknet hos den, og ut for den – nedover bakken mot sundet. Mormor i full fart etter den med flagrende skjørter og forkle skal visst ha vært litt av et syn! Det endte ulykkelig for grisen, den ble fanget og ført hjem til en forsterket binge, og ble nok senere mat.

Historien om tippoldefars gris kommer rett fra side 2 i Fredriksstad Tilskuer 7. august 1903, stykket fikk overskriften «I Evjen» og er signert ganske enkelt «H».
«Igaar Eftermiddag var det stor Opstandelse nede ved Evjekaien. Nogen var faldt i Evjen, hed det, og den blotte Tanke paa Evjens grumsede Indhold, der for Øieblikket trodser enhver Beskrivelse, opfyldte alle med Gru. Folk strømmede til, – særlig forskrækkede Mødre, der var bange, at det skulde være en af deres kjære Rollinger, som en ublid Skjæbne havde fordømt til at skulle forgaa i denne Pøl. Der gik imidlertid et Lettelsens Suk gjennem Mængden, da det viste sig at være Grisen til Bager Eger, der havde sprængt alle Skranker og Baand og styrtet sig i en Høide af flere Fod bardus ut i det lokkende, ubestemmelige Fluidum, som kaldes Evjen. Efter en kort Jagt førtes Grisen i Triumf tilbage til sit fængsel hvorfra den har en nogenlunde god Udsigt over det fristende Element.»

Og med disse to grisehistoriene er det på tide å gå over til noe helt annet etter litt reklame 😉

 

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *