Åndshøvdinger

Share
Owe Wikström, Tor B. Jørgensen og Anders Hegertun i paneldiskusjon om åndshøvdinger. Foto: Svein Inge Olsen
Owe Wikström, Tor B. Jørgensen og Andreas Hegertun i paneldiskusjon om åndshøvdinger. Foto: Svein Inge Olsen

I dag reiste jeg igjen til Kristiansand for å gå på Protestfestivalen. Det var i Frikirken i kveld og det var første gang jeg var der. Fra Svein Inge Olsens omtale på Facebook i dag klipper jeg:

Kl. 18 spør om vi om «hvor er de norske åndshøvdingene?» Owe Wikström var en av de mange svenske som ble nevnt i artikkelen til Håvard Nyhus i Vårt Land for en stund siden. Problemet hans var at det knapt fantes noen norske. Biskop emeritus Tor B. Jørgensen er blant de som skal svare. Det samme er pastor i Filadelfiakirken i Oslo, Andreas Hegertun

Så kl. 20 kommer den store debatten:

«Jesus-soldat» for «Kongenes konge», eller «Konge i eget liv»?
Debatten innledes av den finske lederen av Agricolarörelsen Henrik Wikström. I panelet sitter Rut Helen Gjævert, journalist i VGTV, Anders Torp, pastorsønn og forfatteren av «Jesussoldaten», Sina Saltbones, misjonær og stifter av bistandsorganisasjonen «Refugee Alliance», Pål Repstad, professor i religionssosiologi, Vebjørn Selbekk, redaktør i Dagen og Andreas Hegertun. Hans-Christian Vadseth leder debatten. Hans Inge Fagervik synger.

Det ble en interessant kveld. For å ta det siste først, arbeidet til Sina Saltbones i organisasjonen Refugee Alliance er imponerende. Hun kan ikke forkynne, men møter kvinner som har vært sex-slaver for IS med omsorg og hjelper dem til å komme i gang igjen. Samtalen om temaet ble selvfølgelig nokså springende, men den ble godt ledet av Hans-Christian Vadseth. Den gikk i mange retninger, men det var viktig å ha et engasjement, og så fikk åpenhet og transparens hindre at  det førte galt av sted.

Men for meg ble samtalen om åndshøvdinger mest tankevekkende. Svein Inge Olsen skrev denne kommentaren tidlig i samtalen:

Kristen debatt. Ok. Det er det. Likevel interessante ting som kommer frem i jakten på de norske åndshøvdingene. De finnes knapt. Håvard Nyhus som tok opp temaet nevner kun Per Arne Dahl og Per Fugelli. Og Bjørn Eidsvåg. Ifølge panelet er kun Dahl relevant. Owe Wikström får spørsmålet om hvorfor det er så mange i Sverige. Debattleder nevner noen av de svenske Nyhus skrev om. Magnus Malm. Martin Lönnebo. Anders Piltz. Peter Halldorf. Tomas Sjødin. Owe Wikström. Ylva Eggehorn og Ann Heberlein. Hvorfor ingen norske? Wikstrøm forteller at i sekulariserte Sverige har disse åndelighet til felles. Folk er trøtt av ord. De trekkes mot de som folk og bevegelser som utgjør alternativ. Derfor går mange på pilgrimsferd og trekkes mot retreat. Andreas Hegertun må svare på hvorfor Egil Svartdahl er den eneste som er tilnærmet i pinsebevegelsen.

Jeg kommenterte hans innlegg slik på Facebook: Det var en interessant samtale. Åndshøvdinger i skikkelser som tar vare på vår lengsel etter opplevelser er en side av dette. I samtalen ble Hallesby og Vågen nevt som norske, men de hadde nok en annen profil. Per Lønning ble også nevnt. Et perspektiv var at man må ha rett politisk syn, derfor faller noen ut og blir ikke hørt på.

I tillegg vil jeg nevne: Ole Kristian Kvarme og Øyvind Benestad ble nevnt som hyggelige personer som havner på denne siden, de blir ikke hørt på fordi de ikke har rett politisk syn.

Men etter samtalen tenkte jeg at det vel heller er slik at i dagens samfunn er det neppe noen som alle ser opp til og hører på, for man må jo først bestemme seg for hvem man vil høre på, om vedkommendes syn faller sammen med det man selv har. Men når et slikt krav er oppfylt, kan man nok ha åndshøvdinger, personer som man hører på og som samler mange likesinnede. Dette blir likevel fragmentert, å ha åndshøvdinger som alle setter høyt, det stemmer ikke for vår tid.

 

 

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *