Intervjuobjekt

Share

I går fortalte jeg at jeg skulle bli intervjuet om 60-tallet. I ettermiddag ringte mitt barnebarn. Jeg tror han hadde forberedt noen spørsmål, da jeg spurte ham om hva intervjuet skulle brukes til, sa han at han ikke trodde det skulle bli vurdert, men heller var noe læreren la opp til for at de skulle bli kjent med hvordan forholdene var for 50 -60 år siden.

Spørsmålene hans var derfor ikke helt som jeg hadde tenkt meg. Han ville vite om mine foreldre, hva de jobbet med og om familien min, om hva jeg gjorde i fritiden, om jeg hadde kjæledyr og slikt. Mye var preget av dagens situasjon for unge var bakgrunn for spørsmålene, vi hadde jo ikke tv i min oppvekst, leken var mye mindre organisert.

Og så måtte vi jobbe. Jeg hadde sommerjobb på meieriet der jeg snudde ost, da han fikk høre om det, lo han, han trodde jeg spøkte, men man måtte jo snu ost hver dag slik at modningen skulle være jevn. Jeg hadde kaniner, om det var kjæledyr er jeg ikke sikker på, de fungerte som kjæledyr, de var heller matauk, for vi slaktet og spiste dem.

Vi snakket også om skolesituasjonen den gangen. Vi gikk 7 år på folkeskole, deretter var det realskole og gymnas. Jeg fortalte jo litt om det på bloggen i går. Den strukturen er det kanskje litt vanskelig for dagens unge å skjønne. De som ikke ville gå på skole etter folkeskolen, kunne begynne å jobbe allerede som 14-15-åringer. Han som intervjuet meg, fyller 16 i år og har ikke engang hatt sommerjobb, om man ser bort fra litt plenklipping, så det er store forskjeller fra den gang til nå.

Jeg satte pris på å bli intervjuet, for når barnebarna er på besøk, er det sjelden vi snakker om slike ting, så egentlig vet de nok veldig lite om ungdomstiden til både foreldre og besteforeldre, og det burde de kanskje gjort. Han spurte også om hvilke verdensbegivenheter som jeg husket fra den tiden, og da var det jo lett å minnes drapet på John F. Kennedy, det skjedde i 1963, og det var en egen stemning i gata på Sandnes da vi fikk vite det. Dagens markering av Martin Luther King jr. som døde i 1968, trekker jo også linjer tilbake til 1960-tallet, men da var jeg ferdig med skolegang. Reidun husket månelandingen som svært spesiell, den satte ikke så varige spor i mitt sinn.

Mitt barnebarn er svært høflig og kom ikke inn på når jeg traff Reidun og hvordan det skjedde, så det fikk jeg ikke fortalt ham.. Kanskje han spør en annen gang, da skal han få vite det. Jeg tror nok han tenkte at det var rart at morfar var så lite interessert i sport, selv sparker han fotball så sant det er en mulighet. Men jeg var lite interessert i fotball annet enn som tilskuer. Derimot var jeg aktiv med musikk, lærte å spille orgel og fiolin/ bratsj og sang i kor. Det tror jeg knapt han kunne tenke seg å gjøre.

Takk for at du spurte, Håkon!

Foto: Sara Johansen