Pinkie

Share

For ni år siden overtok vi en katt fra Nittedal, våre barnebarn hadde den med til påske, og så ble den hos oss. Her har den hatt det godt, mens den i Nittedal hadde mange konkurrenter rundt dørene og ofte var i slagsmål, har den hatt fredelige dager i Mandal.

Jeg er ikke noe kattemenneske, så den får ikke komme i mitt fang, men den maler høyt og lenge når den ligger i Reiduns fang. Den gjør som hun sier, når hun sier at den skal gå ut, så er den lydig. Jeg må stå lenge og holde døra åpen før den kommer når jeg skal slippe den ut.

Med årene er den jo blitt en viktig del av familien. Barnebarna liker å ha den på fanget når de er her, og hver morgen setter den seg foran kjøleskapet og venter på en liten påleggskive. Når vi spiser frokost, kommer den når vi har lest bordbønn og sitter og vil ha en liten smak, den også.

Men mandag kveld forsvant Pinkie. Hele tirsdag gikk uten at vi så noe til den. Det er svært uvanlig, så onsdag tok Reidun en runde rundt på eiendommen for å se om den hadde blitt overkjørt, vi bor jo tross alt like ved en trafikkert vei. Pinkie har lært seg trafikkreglene og vet at han skal gå på utsiden av den hvite streken, ofte stikker den ut i grøfta når det kommer en bil, men man kan jo aldri vite. Selv om den ser seg for til begge sider når den skal krysse veien, kunne det jo være en mulighet for at den ble påkjørt.

Men ingen katt var å finne, så da den heller ikke dukket opp på torsdag, slo vi oss til ro med at den trolig var blitt påkjørt og drept.

Stor var derfor gleden da den fredag kveld kom mjauende inn døra. Den sto oppe på det som var en av årets varmeste dager, og inn kom Pinkie. Den gikk rett til matskåla, spiste, gikk en runde i stua, spiste mer, drakk litt og gikk så ut og la seg i bakken like over terrassen vår. Som om den ikke skulle ha vært bore i det hele tatt.

Gleden var stor i heimen, selv jeg syntes det var hyggelig å ha den tilbake. Her ligger den i vinduet og kikker på fotografen. Til vanlig speider den ut på veien og følger trafikken.